Jeg er en drømmer, vet dere det? - hvis ikke lærte dere i hvert fall noe nytt om meg i dag.
Jeg drømmer både dag og natt, og ikke bare litt, men MYE. Spesielt når jeg går hjem fra skolen alene og når jeg skal sove. Det er kanskje et av problemene til at jeg ikke får sove om kvelden.
Jeg tenker for mye. Jeg tenker på drømmene mine, og om de noen gang kommer til i oppfyllelse. Før spilte jeg kabal hele tiden på iPoden min hver kveld før jeg la meg (det sies at hvis du får en kabal til å gå opp kan du ønske deg noe), jeg tror spillet er blitt spilt over 200 ganger. Patetisk.
Jeg drømmer om alt, og mye av drømmingen min får meg til å føle meg mislykket. Alt jeg rekker meg etter, alt jeg ønsker, noen ganger sikter jeg kanskje alt for høyt? Hvor stor er virkelig sjansen for å få drømmetypen? eller få seg stor villa når man blir større?
Jeg føler at man blir veldig fort påvirket av ting vi får se og hører om, og ønsket om å få mer og mer blir utrolig stort. Pappa sier at barn i feks Afrika er utrolig lykkelig. Rett og slett, fordi de ikke vet hvordan vi europeere har det. De som lever i vill Afrika har ikke tv, magasiner, osv. De skjønner på en måte ikke hvor dårlig de har det i forhold til andre fordi de da ikke ønsker seg konkrete ting.
Han sier også at jeg ikke har godt av å se på såpeserier, for da ønsker jeg det livet de har; Masse penger, super sjarmerende kjærester, digre villaer med strender nedenfor huset, kan shoppe så mye du vil, osv. slike ting jeg drømmer om. Kanskje jeg faktisk ser litt for mye på såpeserier ..?
Så.. kort oppsummering av det øverste; Jeg drømmer og føler meg ofte mislykket fordi jeg vil ha mer og mer slik som andre får. Men hva kan jeg gjøre med det? Selv har jeg ingen gode ideer. Folk maser om "Tenk på at du har mat å spise, rent vann, har et sted å bo og at du er helt frisk,". Når virker jeg sikkert som en skikkelig drittunge, men for min del; så er ikke det nok. Jeg skulle så ønske, at jeg kunne se realiteten av verden, men jeg klarer ikke.
Jeg er tydeligvis en dum tenåring som stadig ser, men ikke åpner øynene.
Jeg vil slutte å drømme meg bort til Hollywood eller til en sandstrand i Asia, men det er virkelig ikke enkelt. For å realisere på drømmegutt fronten pleier jeg å høre på white horse av Taylor Swift, men det hjelper ikke stort. Noen som har noen tips om hvordan man kan slutte å dagdrømme? Eller er det bare en ting som man ikke kan endre?
Musikkvideo finnes desverre ikke til denne sangen, så da ble det denne.
Er jeg den eneste som føler dette? Eller er det fler som noen ganger føler seg mislykket av å se på alle slags tv-serier og filmer som utspiller seg på Manhattan eller på sandstrender i California? Er du også slik at du trenger mer for å bli lykkelig? Hva tror du er grunnen til det?
Dette ble et tenkeinnlegg (og et langt ett), rett og slett fordi jeg ikke har noe annet å skrive om. Håper det var noe sense i dette og ikke bare rotete, fordi jeg er VIRKELIG ikke flink til å skrive sakpregede tekster. Skjønner ikke hvorfor jeg startet på et slikt innlegg engang. Haha.
Ja, takk for meg og ha en fortsatt fin kveld!
.. og beklager hvis jeg ødela et godt humør med seriøs snakk.